Du skal kjenne at du lever

Så ble det nesten en uke siden jeg ga livstegn fra meg, atter en gang. Jeg føler hele tiden at det ikke skjer noe spesielt i livet mitt, men med tanke på hvor lite jeg tenker på bloggen, innser jeg at det skjer jo faktisk en del.

Jeg er fortsatt ganske dårlig, noe jeg har vært helt siden den vaksinen forrige fredag. På onsdag måtte jeg til og med melde meg syk fra jobb! Jeg håper virkelig at å ha fri to dager nå gjør at jeg blir bedre.

Det har skjedd en del på hjemmefronten også denne uken, noe som åpenbart vil distrahere meg fra "bagateller" i livet, som bloggen. Den blir rett og slett nedprioritert. Forhåpentligvis blir alt litt enklere og mer fascinerende etterhvert, og jeg kan gå all-in med bloggingen!

Magen begynner å bli greit stor nå, og alt av klær er en pest og en plage! Ikke engang gravidbuksene er gode nå, de er bare i veien. De siste tre ukene før termin når jeg går i permisjon så kommer jeg sikkert bare til å gå rundt naken! I hvert fall med tanke på at magen fortsatt skal vokse en del. Jeg kjenner ekstremt mye liv også, men det er for det meste bare koselig. Det er egentlig en veldig spesiell følelse å kjenne lille baby L sparke og danse rundt inni der. Jeg klarer aldri å finne de rette ordene til å beskrive det. Jeg sliter også enormt mye med halsbrann, og ingenting hjelper. Men men, det er vel når man føler ubehag at man kjenner man er i live. Vi kan ikke alltid bare ha det enkelt!

Dette innlegget skriver jeg jo midt på natten, så datoen har skiftet til 11.november allerede! "I dag" skal vi endelig hente den nye valpen vår hjem, så det blir veldig kjekt! Vi får også fullt besøk i løpet av kvelden, så jeg føler dagen er veldig fullpakket.

For øyeblikket sliter jeg med å sovne, det er alt for mange tanker oppi hodet mitt til å klare og slappe av. Jeg føler meg faktisk ikke trøtt i det hele tatt... Takk Gud for at jeg kan sove lenge i morgen!

Ellers har jeg vel ikke så veldig mye å si, i dag heller. Innlegget jeg har tenkt på helt siden mandag sitter jeg fortsatt litt fast på. Jeg klarer ikke å formulere meg helt rett, på en måte. Hver gang jeg skriver noe og leser gjennom det så høres det kritisk og dømmende ut. Jeg må vel klare å få det helt riktig til slutt! Masse god natt til dere som faktisk får sove, så snakkes vi forhåpentligvis igjen før det har gått fire-fem nye dager.

Er det negativt å blogge?

Det er ikke bare en følelse jeg har, at det blir sett ned på å blogge. Det er fakta. Det er noe som blir nevnt daglig, hvis man er blogger så er man mindre verdt. Litt klein, til og med. Jeg har selv følt på at det er en skam å skrive blogg. Hvordan er jeg ikke flau?

Jeg skjønner hvorfor det blir sett ned på. Å ha blogg var en veldig populær ting da vi var yngre, og det vi skrev var gjerne ikke noe vi er særlig stolte av i dag. Litt som med gamle facebookstatuser og fjortisbilder fra vi gikk på ungdomsskolen.

Likevel synes jeg at det er noe som burde forandre seg. Jeg var selv veldig skeptisk til å starte blogg på nytt. Jeg var redd for hva folk kom til å si både til og om meg, og jeg var skeptisk til å dele bloggen min på Facebook og Instagram. Å blogge er ikke noe mennesker er åpen for lenger. Det synes jeg er ganske dumt. Hvorfor skal det være en dum ting å skrive? Å skrive er en hobby på lik linje med å ta bilder eller spille fotball. Det burde ikke være negativt å klare og putte ord på følelser og meninger som vi går rundt med. Det burde ikke være negativt å bli bedre på å formulere seg. Så lenge man har sunne, gode holdninger, så er det heller ikke negativt å klare og nå ut til andre. Kanskje har noen også noe på hjertet som de ikke klarer å uttrykke med ord. De vil, men de får ikke ordene av tungen. Jeg vet hvordan det føles, jeg synes selv det er lettest å skrive ting ned. I et blogginnlegg får jeg sjansen til å skrive hva jeg føler, hvorfor og jeg får forklart meg og informert ordentlig, uten å bli avbrutt eller glemt. Jeg kan føle meg hørt, i motsetning til hva jeg føler når jeg prøver å snakke om følelsene mine og jeg ikke blir tatt på alvor. I en sammenhengende tekst kan jeg forklare ordentlig hva jeg mener og hva jeg føler.

Jeg synes ikke det er negativt å drive blogg. Det oppmuntrer til å ta flere og bedre bilder, som kan være utrolig kjekt å ha og se tilbake på om noen år. Det er lett å glemme unna ting som har skjedd, men hvis man har dokumentert det ordentlig, så blir det enklere å huske i framtiden! Jeg skulle ønske at det ikke føltes så tabu, flaut og kleint å drive en blogg som det gjør i dag. Da jeg meddelte til mine kjente at jeg hadde startet opp en blogg var responsen akkurat som forventet.

"Wow, så virkelig ikke den komme altså." Og "du har vel det." Ikke veldig positive tilbakemeldinger, mer sarkastiske og smålig dømmende.

Jeg liker å skrive. Jeg liker å formulere hva jeg tenker og føler, og jeg liker å ta bilder. Jeg sier ikke at jeg nødvendigvis er så utrolig flink til det, men jeg synes det er kjekt. Jeg synes at å skrive meningsfulle innlegg hjelper meg å forstå mine egne tanker og meninger bedre. Jeg synes at det at jeg kan fortelle ting om meg, uavbrutt, ekte og ærlig, gir folk rundt meg en bedre sjanse til å forstå meg og hvem jeg er.

Jeg vil ikke være flau over å gjøre noe jeg liker, og jeg burde ikke måtte være det heller.

Ingenting samarbeider

I dag får jeg ikke til å formulere en eneste tanke! Jeg har en idè til et innlegg jeg skal skrive, men etter å ha begynt på nytt for femte gang, så bestemte jeg meg for å utsette og skrive det til litt senere. Jeg får heller ikke minnekortet mitt til å samarbeide. Jeg tok noen bilder med kameraet isted, men når jeg skal overføre de til dataen så "finnes de ikke". Det er rart hvordan alt skal svikte meg på en gang. 

Jeg har nærmest nettopp dratt meg ut av sengen. Hver mandag pleier jeg å holde meg under dynen litt lenger enn jeg egentlig har godt av. Hvis jeg tenker meg om har jeg sikkert tusen ting jeg burde gjøre før jeg drar på jobb, men det får bli morgendagens problem! 




Siden kameraet mitt sviktet meg, så blir det noen bilder fra telefonen i dag også. Jeg skammer meg nesten litt, jeg burde jo gjøre en innsats for bedre bilder. Oh well, det får funke enn så lenge. 
Ha en fin start på den nye uken alle sammen, så får jeg forhåpentligvis skrevet det tenkte innlegget mitt ordentlig ganske snart! 

En baby her og en baby der

Vi har vært på vårt siste valpebesøk før "overtakelse" i dag. Det er bare en uke siden vi så de sist, men gud så de vokser for hver gang altså! Det er alltid så utrolig koselig å dra på besøk hos Toril og Roger. De har så mange nydelige, sosiale og lekne hunder! Det er nesten umulig å dra derfra igjen når man først har kommet inn. Å være omringet av så mange fantastiske hunder gjør liksom noe med deg! 
Å ta gode bilder av de derimot... Det er ikke så enkelt. 


Dette er vår nye baby, og vi gleder oss ekstremt til å få han hjem på lørdag! Navnet har vi fortsatt ikke valgt, så han ender vel opp med å hete Tyson, som vi foreløpig kaller han. 

Denne nydelige lille har fortsatt ikke funnet et hjem. Det gir meg skikkelig dårlig samvittighet! Spesielt siden han er så utrolig søt, sosial og glad i alle. Vi skulle veldig ønske at vi kunne ta med oss han også.


De fleste bildene jeg poster er allerede av hunden min, så jeg skal ikke prøve å late som at det blir mindre hundespam i innleggene mine akkurat! Åh, de er jo så vakre. Som dere ser så har jeg faktisk tatt med meg kameraet, som jeg lovet! Det ville ikke spille helt på lag med meg da, og virket omtrent 30% av tiden. Jeg får bare beskjed om at det er "busy" hver gang jeg prøver å ta et bilde... Jeg må se hva jeg får gjort angående det. 

Jeg håper dere alle har hatt en fin søndag! Jeg skal innrømme at jeg har tilbrakt hele dagen i sengen. Jeg har fortsatt litt feber og sliter veldig med halsbrann. Jeg tør dessverre ikke å ta tablettene jeg fikk mot det, da det som skjedde sist jeg tok en var at jeg måtte vaske hele soverommet midt på natten! Kanskje jeg bare må bite i det sure eplet og prøve èn gang til. Det er utrolig vanskelig å sove på natten med så sterk halsbrann!

Hvis du har noen navneforslag til den nye hjerteknuseren vår så bare kom med de! Jeg vil helst ikke kalle han Tyson, da jeg helt ærlig synes det er litt vanskelig å si. Spesielt hvis jeg er trøtt, da bokstaver har en tendens til å stokke seg i munnen på meg. 
Vi skal i hvert fall få nok å gjøre på framover! Vi har jo en hund fra før, vi får en ny valp og om et par måneder kommer det en baby i hus. Å ha en valp er jo et stort ansvar og mye arbeid, men jeg ser uansett fram til det. Vi fyller opp hjemmet vårt, litt etter litt! 

Husk å stille spørsmål i innlegget under! Jeg svarer på alle spørsmål, åpent og ærlig!
Ha en fin kveld/natt videre alle sammen! 

Bli bedre kjent med meg!

Siden jeg fortsatt er veldig ny på hele blogger-opplegget, og ikke er den flinkeste til å komme på kreative og interessante innlegg, så vil jeg gjerne åpne for å la dere bli litt bedre kjent med meg. Enten dere aldri har hverken sett meg eller møtt meg før, eller om vi er gamle venner. Jeg skal svare så åpent og ærlig som mulig, og dere kan stille akkurat de spørsmålene dere vil! 
Håper hvert fall at det er noen der ute som har noen gode spørsmål til meg. Så hvis det er noe du vil vite om meg, ikke vær sjenert! Spør i vei. 

Jeg spurte ikke etter din mening!

En ting som er veldig viktig og en stor avgjørelse når man venter en baby, det er navnevalget. Jeg får spørsmål hele tiden om hva babyen skal hete, om vi har bestemt oss, og selvfølgelig skal alle vite hva det er. Markus og jeg bestemte oss for et navn ganske tidlig i graviditeten. Om vi hadde fått en gutt, så hadde navnet allerede vært klart i flere måneder før en ekte baby i det hele tatt var en reell tanke. Jentenavnet var det litt verre med. Vi har utrolig mange jenter i familien, så naturlig nok var det en del navn vi begge er veldig glad i som ble uaktuelle.
Vi laget en liste med mulige navneforslag til en eventuell datter før vi fikk vite kjønnet. Da rundet vi det ned til to navn, ut av kanskje femten. 

Ut av de siste to hadde vi ikke bestemt oss, men vi hadde jo veldig god tid. 
Etter at vi hadde vært på ultralyd og fått bekreftet at i ventet en liten jente, så føltes plutselig ikke de navnene så riktig lenger. 
Vi var litt fram og tilbake en stund, men fant til slutt et fint dobbelt-navn vi var veldige fornøyde med. Litt etter litt har vi fjernet det ene navnet, fordi vi innså at det var så utrolig normalt og at plutselig alle kalte barna sine det. 

Navnet til den kommende datteren vår har vi valgt å holde for oss selv. Vi har ingen planer om å fortelle noen hva hun skal hete, før etter at hun er født. Det går ikke over i like god jord hos alle, for å si det sånn. Det er flere som er irriterte for at de ikke får vite det og synes det er teit av oss å holde det hemmelig. 
Men, vi holder det for oss selv av en grunn. 

Vi delte hva vi skulle kalle sønnen vår om det ble en gutt. Det er et navn vi begge er utrolig glade i, og han hadde også vært oppkalt etter en person i familien. Reaksjonene på navnet, uansett hvor glade vi var i det, var ikke positive. Jeg fikk konstant forslag til andre navn fordi det vi hadde valgt, det var ikke godt nok. "Du kan kalle han dette, kall han dette. Dette er et fint navn!"  Nei, nei og nei. Jeg tror ikke andre forstår at det faktisk sårer litt. Det var et navn vi hadde valgt, som vi var glad i, og som vi ville at vår sønn skulle hete, om det ble en gutt. Da ønsker ikke vi å høre: "Nei, det likte ikke jeg så godt. La oss finne på noe annet." fra en person som ikke har noe som helst den skulle ha sagt. 

På grunn av frykt for sånne reaksjoner og fornærmelser, som jeg faktisk anser det som, så har vi valgt å ikke dele navnet vi vil at datteren vår skal hete. Vi vil ikke høre at andre ikke synes det var noe fint og at de heller synes hun burde hete et navn de har valgt. Det er faktisk vårt valg, det er vårt barn og det er vi som skal være fornøyde. Hvis du spør meg hva mitt barn skal hete og jeg forteller det til deg, så er det absolutt ikke en åpen invitasjon til å si nei og foreslå et annet navn. Jeg spurte ikke etter din mening, det var du som stilte meg et spørsmål. Jeg bare ga deg svaret. 

I dag er babybumpen min nøyaktig 27+0 uker gammel! Vi nærmer oss tredje trimester med stormskritt, og det er ikke så alt for lenge igjen til alle vi kjenner og ikke kjenner, skal få vite hva navnet til datteren vår blir. Tiden flyr, jeg synes ikke det virker som mer enn en uke siden jeg tok en test som viste to streker... 
I følge appen min er det også stor sjanse for at babyen overlever hvis hun blir født nå, så vi nærmer oss grønn sone bare mer og mer. Det er jo alltids betryggende. 
(Skal også bare forsiktig nevne at jeg vet hvor ustelt jeg ser ut på disse bildene. Jeg har skikkelig trollhår og feberkinn! Jeg er fortsatt ganske dårlig, men hadde lyst å skrive litt i dag.)

Senere i kveld skal vi også besøke valpene igjen. Jeg skal prøve å huske at jeg må ta med meg kameraet mitt, så kanskje jeg endelig kan få til å ta noen ordentlige bilder av valpen som skal bli med oss hjem om bare seks dager! Neste lørdag er han endelig vår. Hans navn har vi derimot ikke klart å bestemme oss for, haha! Dette med navn kan være så utrolig vanskelig... Jeg husker at jeg slet med det når jeg skulle få Zoe også, helt til det bare slo meg som lyn fra klar himmel en kveld. Vi får håpe det skjer med lille Tyson også, i løpet av den neste uken.

Zoe har også fått en ny favorittplass å ligge på, jeg vet ikke om dere klarer å se meg baki der? Hun skal konstant ligge på magen eller brystet mitt, og nekter å flytte seg. Jeg dytter henne unna selv, men det tar aldri mer enn 60 sekunder før hun er tilbake. Markus prøver å ta hun bort for å kose, men hun sliter seg løs og kommer tilbake for å ligge på meg. Kanskje det har noe med graviditeten å gjøre? Jeg har hørt at hunder merker sånt og gjerne skal beskytte eller passe på. Litt koselig er det, men ofte utrolig upraktisk! Jaja, søt er hun uansett.

Ha en fin søndag, alle sammen! Så kommer det kanskje noen valpebilder senere i dag. 

Jeg er ikke død!

Hei og god dag! Nå er det lenge siden jeg har latt høre fra meg. Dette har vært en lang uke og jeg har hatt mye både å tenke på og gjøre. Jeg har for det meste hatt tankene mine godt plantet i jobben min, samtidig som litt på hjemmebane.

Jeg må innrømme at jeg har vært utrolig sliten denne uken. Å stresse så mye gjør vel hvem som helst litt treig. Når jeg har vært hjemme så har jeg nesten kun sovet.

I går var jeg hos legen for en rutine svangerskapskontroll. Alt var som vanlig i god stand, utenom at jeg fikk bekreftet at så langt i svangerskapet har jeg rukket å legge på meg 16 kilo! Ikke særlig stolt eller glad for det, men sånn er det bare.

Jeg tok også influensa-vaksinen, som slo meg litt mildt ut av spill. Det er ikke vanlig å bli så dårlig av den som jeg ble, men med mitt skjøre immunsystem så skal det ikke mye til for å gjøre meg syk. Etter legetimen måtte jeg også en kjapp tur og hjelpe til på jobb, så bare de to tingene gjorde meg ganske tom for energi.

Broren min hadde også bursdag i går, og mamma stelte i stand med nydelig pinnekjøtt til middag. Gud, så godt det var. Jeg gleder meg allerede til neste gang det skal serveres. Vi dro uansett hjem ganske tidlig for jeg begynte å få feber og lignende, og jeg sovnet på sofaen før klokken ble åtte. Jeg måtte til slutt bare legge meg, og sov til rundt klokken 01.50, da jeg ble så dårlig at jeg våknet. Endte opp med å kaste opp over hele soverommet og bruke den neste timen på å vaske opp igjen.

Formen er åpenbart ikke helt på topp akkurat nå, men jeg lover å slå til med noen innlegg når jeg føler meg litt bedre og tiden strekker til. Håper alle har en fin helg!

Hvorfor sammenligner du deg selv med meg?

Noe som går igjen og igjen er samtaler, diskusjoner, artikler og innlegg om skjønnhetspress. Hvordan kroppen skal se ut, hvordan sminken skal være, hvordan håret skal være. Dette er dog ikke det eneste presset vi føler på. Vi må ha den høyest rankede utdanningen, den beste jobben, mest penger. Vi må reise på de mest spennende feriene. Vi må elske alt og alle, og vi må også elske oss selv. Vi må være dedikerte til politikk, miljøvern, dyrevern og fred i verden.

Vi er på internett hele døgnet. Det er ekstremt sjeldent at vi er offline, og når vi først er det så er det mest sannsynlig ikke av fri vilje. Vi har alle slags sosiale medier som vi føler et manisk behov for å sjekke hele tiden. Vi må like, kommentere, poste, holde oss oppdatert. Det er om å gjøre og poste de fineste bildene, få flest mulig følgere og shit! Fikk du ikke nok likes på det bildet? Så pinlig, slett...

Hva gjør dette med oss, egentlig? Jo, vi sammenligner. Vi sammenligner oss selv med alle andre. Kroppene våre, ansiktene våre, jobbene våre. Til og med feriene vi tar! Absolutt alt sammenligner vi. Jeg gjør det jo selv.

Spørsmålet er egentlig, hvorfor gjør vi det?

Du og jeg er fra forskjellige steder. Vi har forskjellige familier, verdier, ønsker og håp for framtiden. Vi har forskjellige preferanser, forskjellige meninger om hva som er pent. Vi har forskjellige meninger om hva som er morsomt eller hva som er trist. Vi forventer forskjellige ting i forhold til våre egne liv. Vi har ikke de samme vennene, vi har ikke de samme opplevelsene. Vi har ikke de samme ambisjonene. Vi har forskjellige hobbyer og interesser.

Likevel, når du poster et bilde av deg selv på Instagram, så sammenligner jeg meg selv med deg. Er jeg like pen som deg? Synes andre det? Burde jeg spise mindre og trene mer slik at min kropp blir mer lik din? Burde jeg farge håret mitt mer likt ditt?

Du og jeg har helt forskjellige gener, vi kler forskjellige ting. Du ser kanskje bedre ut som blondine, mens jeg kler best å være brunette. Likevel slår tanken meg. Burde jeg farge håret mitt lysere?

Når du blar gjennom feeden din på Instagram, hvor mange ganger tenker du "skulle ønske jeg også så slik ut"? Én gang er én gang for mye.

Utseendet har alt for mye å si i dagens samfunn. Det at å få for få likes på et bilde du poster på nettet kan ødelegge hele dagen din, det er faktisk litt vel ekstremt. Det håper jeg de fleste sier seg enig i. Likevel foregår det på denne måten. Vi føler oss ikke gode nok hvis vi ikke runder et visst antall likes. Vi blir flau hvis vi ikke har nok følgere. Det er en konstant konkurranse om å vise frem hvem som har det mest spennende livet, de beste vennene og det fineste håret. Og selvfølgelig, hvem som har den beste kroppen...

Vi har alle forskjellige meninger om hva som er fint, kult eller morsomt, men vi føler fortsatt behovet for å matche alle andre. Det har blitt utrolig viktig å være lik vennene sine, kle seg likt og oppføre seg likt. Å skille seg ut er snart en frase ingen har hørt om.

Vi kommer aldri til å bli lykkelige eller fornøyde med oss selv hvis vi skal fortsette å leve i det konstante jaget. Hvis vi skal fortsette å sammenligne oss med hver minste lille detalj på andre personer. Kle deg slik du vil selv! Ha håret på den måten du synes er fint! Studer noe som gir deg glede, få deg en jobb du trives i. Du blir ikke lykkelig i eget liv av at andre synes det du gjør er kult. Du må like det selv.

Et liv i kamp

Dette er et veldig personlig innlegg hvor jeg tenker å legge fram hvilke følelser jeg hadde da jeg var deprimert og full i angst, og hvordan jeg føler om det og livet generelt nå. Jeg skal innrømme at jeg aldri trodde jeg kom til å være så åpen om dette som å poste det som et blogginnlegg, men jeg håper at ved å dele "min historie", kan jeg kanskje hjelpe noen som sitter fast i den samme situasjonen som jeg befant meg i.

Hvis jeg skal være helt ærlig, så tror jeg at de færreste som ikke sliter med angst og depresjoner selv, skjønner hva det innebærer. Jeg tror nok at de prøver å forstå, prøver å forstille seg, men jeg tviler på at de klarer det. Det finnes tusenvis av innlegg, artikler og forklaringer på hva depresjon er og hvordan det påvirker deg, og det er godt mulig at innlegget mitt kun blir et i mengden. Likevel føler jeg at jeg kan tjene på å være åpen om hva jeg følte og nå føler, og forhåpentligvis kan noen som sliter den dag i dag finne trøst og kanskje litt hjelp i det jeg skriver.

Min depresjon utviklet seg på grunn av angst. Sosial angst er noe jeg har strevet med i mindre grad så lenge jeg kan huske. Jeg har konstant vært usikker på meg selv, til og med de gangene jeg har følt at jeg har hatt mye selvtillit. Å holde en framføring foran klassen på ungdomsskolen kunne føles som dommedag for meg. Det var rett og slett det aller verste jeg visste.

Jeg hadde mye fravær på slutten av ungdomsskolen. Jeg tror faktisk at jeg skulket mer enn jeg var tilstede. Jeg følte til slutt at alle på skolen var ute etter meg; de andre elevene, vennene mine og lærerne mine. Jeg følte meg aldri komfortabel og jeg dekket over det med å dumme meg ut "med vilje". Jeg var urolig i klassen, jeg laget dumme vitser i friminuttene og jeg skulket. I tiende klasse hadde jeg én lærer jeg følte meg komfortabel med og trygg på; og hun hadde jeg bare i ett fag. Karakterene mine i de fleste andre fag var helt forferdelige, og det er ikke noe jeg er stolt over.

Jeg har nevnt kort i tidligere innlegg at jeg ikke har fullført videregående. Dette er noe jeg hater å snakke om, og hver gang noen spør meg hva jeg studerer får jeg lyst å synke i jorden. Det er ikke noe jeg angrer mer på enn at jeg droppet ut, men da jeg var i øyeblikket, så virket det å fullføre som en umulig oppgave.

Det siste halvåret mitt i første klasse på videregående hadde jeg det helt strålende. Jeg fikk meg en ny vennegjeng, jeg fikk mye bedre karakterer, jeg hadde null fravær og jeg elsket livet. De gangene jeg ser tilbake på det så virker det nesten som en drøm. Jeg skjønner ikke hva det var som skjedde mellom juni og august 2014, men noe var det.

I slutten av sommerferien 2014 var det noe som skjedde med meg. Jeg gikk fra å være en glad og blid jente som var ute nesten hele tiden, til å ikke gå ut i det hele tatt. I slutten av juli begynte det. Jeg kan ikke engang huske så mye fra det, jeg bare vet at det skjedde. Jeg tok mindre og mindre kontakt med vennene mine for hver dag, og jeg tilbrakte mer og mer tid på soverommet mitt. Jeg hadde ikke engang på lys, jeg bare lå der i mørket og stirret i veggen. Hvis jeg ble invitert med på noe hadde jeg alltid klar en unnskyldning til hvorfor jeg ikke kunne. Resten av sommerferien min ble tilbragt på denne måten. Meg i sengen, inne på mitt mørke rom. Jeg sov mye, og jeg unngikk å snakke med så mange som mulig.

Da skolen begynte igjen var jeg i elendig humør. Jeg var sur og grinete, og jeg fortalte vennene mine gang på gang hvor mye jeg hatet å være på skolen. Hvor mye jeg hatet å stå opp, gå ut. Jeg snakket konstant om at jeg skulle ønske jeg kunne slutte. Jeg vet at jeg irriterte dem. Jeg vet at de var drittlei av å høre om hvor drittlei jeg var. Jeg vet at de mislikte at jeg alltid var i dårlig humør. Hvordan kunne de ikke det? Jeg hadde hatet meg, jeg og.

Skulkingen begynte tidlig. Jeg orket rett og slett ikke tanken på å gå på skolen. Jeg husker ikke engang hva som skjedde i hvilken rekkefølge lenger, men jeg vet at jeg begynte å oppleve panikkanfall. Jeg følte at jeg ikke fikk puste, at noe klemte hardt rundt halsen min. Jeg gråt og skrek, og mamma måtte hjelpe meg opp og ut i frisk luft. I begynnelsen skjedde det bare hjemme, men en dag skjedde det på skolen også. Lærere kom løpende fra alle kanter og ville hjelpe, og da det roet seg fikk jeg beskjed om å dra hjem og å se en lege.

(Bilde fra sommeren 2014)

Jeg tror ikke jeg var på skolen én eneste gang i oktober 2014. Jeg var på møte etter møte, men for hver gang ble jeg mer innesluttet. På det siste møtet jeg var på, fikk de ikke et eneste ord ut av meg. I januar 2015 droppet jeg offisielt ut. Jeg fikk permisjon fra skolen, og plassen min ventet på meg igjen i august.

Å slutte på skolen gjorde ingenting bedre. Jeg hadde fortsatt angstanfall, og jeg holdt meg fortsatt mest for meg selv. Jeg hadde fått meg kjæreste, men når jeg ikke var med han så var jeg alene. Jeg snakket kun med moren min hjemme. Jeg sov dag ut og dag inn, og holdt meg på det mørke rommet mitt. Den daværende kjæresten min ble som et anker og en trygghet, og jeg må innrømme at jeg synes synd i han for alt jeg lot han gå gjennom. Jeg var ikke en god kjæreste. Jeg var sur, hissig, kontrollerende og avhengig.

Da august kom, prøvde jeg meg på skole en gang til. Jeg husker hvor stolt jeg var av meg selv da jeg hadde stilt opp hver dag i to uker. Det var dessverre det eneste jeg klarte. I slutten av september fikk jeg meg jobb på Pizzabakeren, men skolen klarte jeg ikke. Jeg droppet ut igjen.

I oktober ble det også slutt mellom meg og kjæresten min, og det forstår jeg veldig godt. Nå. På den tiden var det det verste som kunne skjedd meg.

Jeg trodde alt skulle bli bedre da skole ikke lenger var en del av min hverdag. Jeg trodde at friheten og muligheten til å gjøre som jeg ønsket skulle løfte på det intense presset jeg følte innvendig, men den gang ei. Det hadde ikke blitt bedre for meg om jeg hadde fortsatt på skolen, men det som ventet meg var bare å bli verre og verre. Jeg ville ingenting. Jeg droppet å dusje, jeg tok alltid maten med meg ned rommet, jeg mistet kontakten med alle. Jeg var rett og slett isolert. Fanget i mitt eget hode. Jeg fortalte meg selv at jeg hadde det bedre inne. Bare tanken på å gå ut, møte mennesker, snakke med noen, ga meg vondt langt inn i magen. Det ville jeg aldri gjøre igjen. De første månedene etter jeg droppet ut av andre klasse i 2014 snakket jeg ikke med noen. Den eneste jeg hadde kontakt med var mamma. Jeg dro aldri ut. Det ble kanskje en tur på lagunen nå og da, men det var alltid på dagtid, og alltid kun med mamma og kanskje mormor. Jeg holdt meg unna alle andre. Jeg sluttet å smile, le, jeg mistet alle manerene mine og det å være høflig var fremmedord for meg. Jeg tenkte kun på meg selv, på hvor fælt det var å være ute i verden. Ute av den trygge sengen på rommet mitt.

(bilde av meg og min nydelige mamma, høsten/vinteren 2014.)

I begynnelsen av desember gikk jeg ut uten moren min for første gang siden oktober. Jeg ble med en venninne av meg på fest på Askøy, som er plassen hvor jeg møtte den første kjæresten min. Jeg endte med å gå ut mye oftere i desember, og møtte flere mennesker enn jeg hadde gjort siden sommerferien. Jeg var derimot ikke særlig snill, hvert fall ikke alltid. Jeg gikk mye ned i vekt på denne tiden, og mellom julaften og nyttårsaften hadde jeg gått ned nesten 5 kilo, bare på den lille uken.

Gjennom forholdet mitt med denne kjæresten puttet jeg han gjennom mye. Jo vondere jeg hadde det med meg selv, jo mer gikk det utover han. Jeg var vanvittig oppmerksomhetssyk, jeg trengte konstant bekreftelse, og hver gang han hadde fri fra jobb så var jeg som lenket fast i han. Hvis han så mye som prøvde å fortelle at han ønsket en kveld med kompisene sine uten meg ble jeg vanvittig såret og lei meg, ikke minst utrolig sint. Jeg ble også sint for at vi måtte tilbringe så utrolig mye tid sammen med vennene hans. Hvorfor kunne vi ikke bare være hjemme på rommet? Jeg klarte absolutt ikke å se hans side av ting, og at han holdt ut med meg så lenge som han gjorde kan jeg ikke forstå.

Jeg gjorde rett og slett meg selv til hans ansvar. Jeg hatet å være sammen med andre, selv om jeg egentlig likte vennene hans ganske godt. De spøkte og lo mye, men Gud nå de hvis de dro en spøk på bekostning av meg. Da falt humøret mitt rett i do, og jeg ble sittende stille i et hjørne for meg selv å være sur og sint. Dette gikk selvfølgelig utover stakkars daværende kjæreste når vi kom hjem. Stakkars, stakkars gutt.

Smerten jeg følte inne i meg har jeg slitt lenge med å finne en beskrivelse av. I store folkemengder fikk jeg intens hjertebank og jeg ble usikker på absolutt alle deler med meg selv. Syntes de andre at jeg smilte rart? Luktet jeg ekkelt? Sa jeg noe dumt nå? Den personen der borte dømmer meg. Hun tenker at jeg er stygg og dum og ikke vet hvilken vei som er opp. Han der borte ler. Ler han av meg? Har jeg dummet meg ut nå?

For det er sånn sosial angst fungerer. Hver gang jeg gikk inn i et rom var jeg overbevist om at alle der tenkte fæle ting om meg. Hvordan jeg så ut, hvordan jeg snakket, hva jeg sa. Til og med måten jeg gikk på. Å være rundt fremmede var det aller verste jeg kunne gjøre. Det gjorde så vondt å tenke at alle rundt meg hatet meg, uten at de en gang visste hva navnet mitt var. Jeg var uansett overbevist. Den personen over veien der har aldri noen sinne sett meg før, men han hater meg. Han synes jeg er dum og uattraktiv.

Alle disse tankene førte med seg så mye mer. Jeg fikk generell angst, og var redd for alt fra små steiner til gress i sjøen. Jeg pleide å være en ordentlig badenymfe, men nå turde jeg ikke lenger å gå lenger ut enn at jeg fortsatt kunne stå. Alt var skummelt og alt var farlig. Rommet mitt var det eneste stedet som var trygt. Der var det ingen som kunne dømme meg, ingen som lo av meg. Det fantes ikke sjøgress og grus. Jeg var trygg.

Å være så mye alene gjorde noe med hodet mitt. Jeg var overbevist om at alle hatet meg. Jeg var uelsket, ensom og helt alene i verden. Jeg hadde en familie som brydde seg, en kjæreste som brydde seg, venner som brydde seg, men fortsatt var jeg overbevist om at jeg var helt alene. Ingen kunne vel elske meg? Jeg var ikke verdt noe som helst. Den psykiske smerten ble om til fysisk smerte. En brennende følelse i brystet, et svart hull rundt hjertet. Å reise seg fra sengen ble vanskeligere og vanskeligere for hver dag.

Da det ble slutt mellom meg og kjæresten min, falt hele min verden i grus. Han var jo tryggheten min, den lille redningsvesten som holdt meg flytende i et hav av kulde og mørke. Jeg kom til å drukne. Jeg kom faktisk til å dø.

Jeg gråt hver dag. Ikke stille og rolig for meg selv, men høylytt skriking. Uansett hvor mye jeg skrek så roet ikke smerten jeg følte innvendig seg. Det var vondt. Det gjorde vondt å puste. Jeg fikk nesten ikke sove lenger, jeg bare gråt og gråt. En eneste liten bevegelse gjorde vondt i hele kroppen. Jeg følte meg lammet, og jeg kunne ikke forstå hvordan det var meningen at jeg skulle leve videre. Jeg ønsket rett og slett at jeg skulle dø. Jeg husker så utrolig godt at jeg drømte at jeg fikk uhelbredelig kreft en gang. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde kanskje tre måneder igjen å leve. Da jeg våknet og innså at det bare var en drøm, kjente jeg en enorm skuffelse. Det er ganske sykt. Dette er ikke noe jeg har fortalt til mange, for å si det sånn. Jeg skammer meg over å ha følt det sånn, men den intense smerten jeg hadde innvendig, den kan ikke forklares. Det kjentes rett og slett ut som organene mine stod i flammer. Jeg var fanget. Fanget i sengen, fanget i mitt eget hode. Jeg lette etter enhver unnskyldning til å være lei meg. Jeg ville ikke være deprimert, men samtidig ville jeg ikke ha det bra. Det var grusomt å ha det vondt, men jeg var ikke villig til å kjempe for å få det bedre. Jeg melket alt som kunne gi meg en unnskyldning til å være trist og ha det vondt. Jeg var så langt nede og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg noen gang skulle komme meg opp igjen.

Til slutt, sent om kvelden den 31.januar 2016, fant jeg ut at jeg hadde fått nok. Jeg nektet å leve sånn som dette mer. Jeg nektet å ha det så ufattelig vondt at det eneste jeg følte for å gjøre var å skrike til jeg besvimte. Dette var ikke et liv. Dette var ikke å leve. Nå var det slutt. Noe måtte gjøres.

Jeg gikk ut i gangen og rotet i noen skuffer til jeg fant det jeg lette etter. En ubrukt notatbok. Deretter fant jeg en skritteller. Lite visste jeg akkurat da, at disse to tingene skulle bli det som reddet livet mitt. Jeg skrev om hva jeg følte i den boken. Jeg skrev om hvordan jeg hadde det, og hvilke mål jeg trengte å ha framover. Så la jeg meg til å sove.

Dagen etterpå, den 1.februar 2016 begynte min frigjøring. Jeg stod opp tidlig og tok på meg treningstøy. Jeg festet skrittelleren i tightsen, også dro jeg på trening. Jeg fortsatte å trene hver dag, og jeg hadde som et mål at jeg skulle gå minst 10.000 skritt. Ofte ble det mange flere. Jeg gikk turer med mamma, dro på trening alene og jeg skrev i boken min. Hver kveld før jeg la meg skrev jeg hvordan dagen hadde vært, hva jeg hadde gjort og hvordan jeg følte meg. Denne boken og skrittelleren ble mine beste venner. Etterhvert fikk jeg overta en polar-klokke av søsteren min, og den forlot aldri armen min. Hver dag var en kamp mot meg selv. Det var alt annet enn enkelt, men jeg visste at det var noe jeg måtte gjøre. Jeg måtte utfordre meg selv.

Takket være min fantastiske mor og resten av familien, trening og mye viljestyrke, kom jeg meg ut. Det krevde mye av meg, både mentalt og fysisk, men jeg hadde gjort det igjen. Ingenting føltes så godt som da det svarte hullet rundt hjertet mitt endelig slapp taket. Da jeg endelig hadde ordentlige følelser igjen. Da jeg kjente ekte glede igjen.

Det hele virker så absurd når jeg ser tilbake på det nå. For to år siden lå jeg i sengen og gråt meg halvt ihjel, med et sterkt ønske om å slippe og leve mer. I dag kunne jeg aldri sett for meg noe sånt. Jeg kan ikke se for meg å ikke leve. Jeg er glad for at jeg kom meg ut, og jeg er utrolig takknemlig til alle som hjalp meg. Jeg er ikke lenger deprimert, og den sosiale angsten min er på det minimale. Jeg blir bedre for hver dag. Aldri skal jeg tilbake til det hullet jeg befant meg i, det skal jeg sørge for.

Jeg har et utrolig bra liv nå. Jeg har jobb, jeg har en fantastisk kjæreste og samboer, jeg har den flotte hunden min, og jeg skal snart bli mamma. Jeg ser for meg et langt liv med mange opplevelser, og jeg har virkelig begynt å sette mer pris på familien min og vennene mine.

Jeg vet at det å slite med angst og depresjoner er en forferdelig vanskelig ting. Jeg vet at man mater sykdommen sin på alle måter man kan, og jeg vet at det ofte føles som at den letteste utveien er å bare gi opp. Til dere der ute som sitter med brennende organer og en følelse av ensomhet og hjelpesløshet, det kan bli bra igjen. Livet kan bli fantastisk og verdt å leve igjen! Men det krever arbeid. Det krever utrolig mye arbeid. Det er hardt og slitsomt, og man må slåss mot seg selv hver dag for ikke å gi opp. Men det er definitivt en kamp verdt å ta.

Dette er noe som er veldig sårt for meg. Jeg vet at jeg såret mange i min tid som psyk. Jeg vet at jeg puttet moren min (og andre rundt meg) gjennom et helvete, og hun fortjente ingenting av det. Hun er min beste venn, og jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Tusen takk for at du alltid er her for meg mamma! Du er verdens beste.

Og tusen takk til alle andre av mine nærmeste, faren min, søsknene mine, og min fine kjæreste. Dere gjør livet verdt å leve. Dere gjør livet bra.

HALLOWEEN

I dag skal det feires Halloween hjemme hos oss. Da jeg våknet i dag og innså at jeg måtte bruke hele dagen på å rydde, dusje og kjøpe inn litt flere ting til kostymet og pynt, så ville jeg egentlig ikke stå opp. Nå er jeg heldigvis ferdig med å rydde opp, det mangler bare litt støvsuging og å henge opp Halloween-pynten. Så da får jeg vel snart ta en tur i dusjen.

Oppdateringer i dag blir det nok lite av, men jeg skal prøve å få til å legge ut noen bilder fra i kveld i morgen! Jeg håper det blir veldig kjekt og går smertefritt for seg. Jeg skulle prøve å lage "skummel gelé" (alkoholfri sånn at jeg også kan få, Sorry gjester!), men jeg klarte å bomme totalt på den! Nesten flaut altså.

Øynene skulle selvsagt ligge inne i geléen, og ikke oppå. Det viste seg etterhvert at øynene er pingpong-baller, og fløt opp istedenfor å stivne inni. Jeg var heller ikke smart nok til å stikke hull i dem eller fylle de med vann så de skulle holde seg nede! Men men, sånn gikk det. Nå er det i det minste nok av baller til beer-pong!

Hunden skal leveres hos mamma, og så håper jeg at vi får en kjempegøy kveld i kveld! Jeg er veldig spent på alle kostymene!

Ha en fin Halloween-weekend, dere, så snakkes vi i morgen!

Give-away!

Jeg har bestemt meg for at jeg skal holde en give-away. Problemet er at jeg sliter litt med å finne ut hva jeg skal putte i pakken! Jeg vil gjerne at det skal være noe som er litt gøy, men samtidig kan være praktisk. Ikke bare noe tøys som blir liggende i en skuff på et soverom! Det er jo kjekkere for dere som deltar også. 

Jeg tenker kanskje at jeg skal gi vekk tre pakker. Hele livet mitt er jo veldig baby-relatert akkurat nå av åpenbare grunner, så jeg tenkte å ha en pakke til guttebaby, en til jentebaby, og så til slutt en pakke som ikke har noe med baby å gjøre i det hele tatt. En pakke for hvem som helst, egentlig. 
Til babypakkene har jeg allerede funnet mye morsomt og søtt, så de trenger jeg ikke så mange tips til. Det som er vanskelig, er hva jeg skal putte i den som kan være til hvem som helst. Jeg tenkte kanskje på å inkludere telefondeksler, men så er det jo så mange forskjellige. Hva skulle jeg valgt? Èn type iPhone? Èn type samsung? Det blir kanskje litt vanskelig. Men jeg er veldig åpen for forslag! Jeg vil at pakken skal være gøy for både dere og for meg. 
Hva hadde du likt å få i en pakke i posten? Deksel? En morsom t-skjorte? Skjerf? Den blir jo også gitt vekk på vinteren, så kanskje noe som fungerer i kulden? Det var ikke så veldig enkelt å finne på ting, det må jeg innrømme. Kom veldig gjerne med ønsker!

Jeg må få samlet inn tingene til pakkene, så jeg håper at jeg får holdt av selve give-awayen i november en gang. Jeg vet ikke når alle tingene ankommer, da jeg tenker å bestille de på nettet, så kanskje det blir en liten jule-giveaway! Jeg håper hvert fall at dere synes det høres interessant ut, kommer med idèer og deltar i trekningen når den tiden kommer. 

 

 

Fødselsangst?

Ja, jeg er fullt klar over ironien i å poste dette innlegget rett etter at jeg nettopp har skrevet at jeg ikke vil skrive side opp og side ned om graviditet og baby. Jeg forklarer meg med at jeg ikke har så mye annet å komme med akkurat nå, og at dette er et relevant tema og et spørsmål jeg møter ofte.

Gruer du deg ikke til å føde? 
Dette er et spørsmål som blir stilt konstant. Jeg tror jeg må svare på det nesten hver dag, faktisk. Gruer jeg meg ikke? Tenker jeg ikke på det hvert sekund av hvert minutt, hver dag? Nei. Jeg gjør ikke det. 

Jeg vet at fødselsangst er ekstremt normalt. Det virker som nesten alle gravide har det, eller i hvert fall gruer seg som pesten til fødselen. Skal du føde vanlig? Ta keisersnitt? Hva om det blir setefødsel? Hva om noe går galt? Hva hvis du revner? Hva om det går galt med epidural? Vil jeg ha epidural? Vil jeg føde i et badekar? Det er jo så mange ting å bekymre seg for! Så mye å tenke på. 
Jeg skjønner godt at kvinner gruer seg til fødsel. Det blir vel beskrevet som noe av det mest smertefulle man kan oppleve, eller som at du river deg selv i to i det du presser for å få ut den nye jordboeren. Tenk så vondt det kommer til å bli! 

Jeg har, utrolig nok, ikke fødselsangst. Jeg gruer meg ikke. Jeg tenker faktisk så vidt på det. Jeg ønsker ikke keisersnitt. Jeg er helt rolig i forhold til tanken på å føde, i hvert fall enn så lenge. Det kan jo hende det forandrer seg. I hodet mitt så er fødsel kanskje noe av det mest vanlige man kan oppleve i et liv? Det er jo ikke sånn at man gjør det hele tiden, men de aller aller fleste kvinner går jo gjennom det en eller annen gang i livet, enten vaginalt eller med keisersnitt. Og tenk, folk gjør det flere ganger! Kvinner har født barn i absolutt alle år, det sier jo seg selv. Uansett hvor vondt det er, uansett hvor mye man revner eller om barnet blir født med rumpen først, så er det jo overlevbart? 

En fødsel er rett og slett bare noe man  gjennom. Man kommer ikke utenom det. Det blir nok vondt og jeg får kanskje lyst å dø akkurat i øyeblikket, men det er også en ting å oppleve. Om jeg ikke gjør det vil jeg jo aldri vite hvordan det er? Jeg synes det er dumt at noen faktisk sliter så mye med fødselsangst at de ikke klarer å nyte graviditeten og barnet som vokser på innsiden. Jeg håper alle til slutt klarer å ta tre dype pust ned i magen og innse at det går som det går, og man må bare gjøre det. 


Den voksende kulen på magen min er i dag 25 uker og 5 dager, og kommer egentlig bare i veien for alt jeg prøver å gjøre. Det føles nesten som at den ler av meg. "Trodde du virkelig du skulle få plukke opp igjen den pennen du mistet på gulvet? Hahah! Glem det." 
Barbering er også noe jeg rett og slett har lagt på hyllen en liten stund. Det er jo vinter uansett, så jeg skal heldigvis ikke ha på meg shorts! Kanskje ikke fullt så morsomt for Markus når jeg snart har like lange hår på leggene som det han har, heheh. En ting er hvert fall sikkert, jeg får det ikke bort på egenhånd! Her trengs det hjelp... 
Det er også færre og færre klær som passer, og til og med gravid-buksene jeg føler at jeg nettopp har kjøpt(!!!) begynner å bli litt trange. På slutten av denne graviditeten kommer jeg sikkert bare til å holde meg hjemme og gå rundt naken. Hardt liv. 

Jeg skal prøve å få oppdatert en gang til i dag, minst. Nå skal jeg nyte at helgen har begynt med litt sjokolade og kanskje noen pepperkaker... selv om det er oktober. God helg! 

"Hvorfor blogger du?"

Jeg har flere ganger nå møtt spørsmålet; "hvorfor startet du å blogge?"

Det er vel stereotypisk å starte blogg når man er ung og skal bli mamma vel? Men nei, det er faktisk ikke grunnen. Jeg har ikke lyst å drive en typisk mammablogg. Jeg skal ikke poste tusen innlegg med "se så flink og nydelig barnet mitt er!" Jeg er ganske imot denne overeksponeringen av barn som de fleste foreldre har begynt med etter at sosiale medier ble stort. Bilde opp og bilde ned av ungene i alt fra søte til litt uheldige situasjoner og vinkler. Jeg er i hvert fall utrolig takknemlig for at det ikke var iPhone-kameraer og sosiale medier da jeg var liten.

Jeg startet rett og slett denne bloggen fordi jeg kjedet meg. Jeg har alltid likt å skrive, jeg har alltid hatt lyst til å bli både journalist og forfatter. Etter at jeg ble gravid så har jeg egentlig ikke hatt så mye liv utenom jobben min. Jeg trengte noe å gjøre på og noe å fokusere på. En blogg virket som en ganske god idé, og jeg tenkte på det utrolig lenge og nøye før jeg en sen fredags kveld opprettet den. Jeg luftet idéen for Markus og venner flere ganger før jeg endelig fikk samlet motet til å gjøre det.

Jeg føler at det å blogge er noe som blir veldig sett ned på. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om det og heller gjøre det jeg selv vil. Jeg synes fortsatt det er litt kleint og ubehagelig å vite at alt jeg skriver her blir lest av mennesker jeg kjenner. Jeg skriver ikke noe jeg ikke kan stå for, jeg skriver ikke noe jeg er flau over, men jeg blir fortsatt litt flau og ukomfortabel hvis noen spør meg rett ut om et innlegg. Jeg burde ikke trenge å skamme meg, men det føles egentlig ut som jeg gjør det.

Jeg startet rett og slett denne bloggen kun for min egen skyld. For å ha et sted å lufte tanker og meninger, og for å kunne se tilbake på.

Jeg tenkte derimot ikke på at jeg tilbringer mesteparten av tiden min på jobb eller hjemme. Det skjer vanvittig lite interessant i livet mitt, noe som gir meg lite å skrive om. Jeg hadde aldri tenkt å ha en "dette gjorde jeg på i dag"-type blogg, for jeg synes selv det er utrolig kjedelig! Enda kjedeligere blir det når alt jeg har å si er "jobbet, gikk tur med hunden, spilte Sims". Jeg vil heller ikke skrive side opp og side ned om å være gravid. Det jeg opplever er i grunn ikke noe særlig interessant for noen andre enn meg selv og den nære familie/vennekretsen.

Jeg må uansett gi en liten takk til alle som klikker seg innom. De siste dagene har det ikke vært mye å høre fra meg, og fortsatt er det en del folk som klikker seg innpå. Jeg har også fått mange flere positive tilbakemeldinger enn jeg noen gang hadde sett for meg, så tusen takk! Tusen takk for at dere leser og tusen takk for at dere gir meg respons. Det er virkelig koselig! Selvtilliten øker og kanskje etterhvert blir jeg litt tryggere på å skrive offentlig. Da vil det gjerne komme bedre innlegg og jeg blir mindre redd for å diskutere det på "utsiden" av bloggen.

Jeg satt i hele går kveld og prøvde å vri hjernen min etter et godt tema å skrive om, men jeg kommer fram blank. Jeg har også prøvd i dag, så lenge jeg har vært våken haha. Da blir det vel et av disse vanlige "kroppspress"-innleggene og lignende. Jeg skal gjøre mitt beste for å prøve og komme opp med noe litt mer "originalt" enn det. Kroppspress er for all del en viktig sak, men jeg synes at jo flere slike innlegg som kommer, jo mer blåser vi det opp og fokuserer enda mer på kroppene våre enn vi gjorde før.

Uansett, takk til alle som titter innom! Det er veldig gøy. Så høres vi vel igjen ganske så snart...

Ops, jeg kjørte visst på barnet ditt!

Tenker du egentlig over at menneskene rundt deg blir påvirket av deg? Spesielt barn. Dine egne barn, nieser, nevøer, barn du sitter barnevakt for, eller generelt bare barn du møter på gaten. 

Barn i trafikken er virkelig det skumleste jeg vet om. Jeg er vant til å bo rett ved en barneskole, og måtte da naturligvis kjøre forbi flokker med barn nesten daglig. I dag da jeg dro fra mamma og skulle på jobb, ble jeg som vanlig litt sjokkert over det som møter meg når jeg skal kjøre forbi barn på vei hjem fra skolen. Hvor lite redd de er for biler, og hvor lite respekt de har. 

Jeg er fullt klar over mitt ansvar som bilist, både i forhold til barn, fotgjengere og syklister. Jeg er klar over min vikeplikt, over hvor uforutsigbare barn kan være, og hvor rolig jeg må kjøre. Likevel skremmer det meg at foreldre ikke oppfordrer barna sine til å være mer forsiktig i trafikken når de skal gå hjemmefra. 

Jeg har opplevd mer enn èn gang at jeg har kjørt oppover bakken fra skolen mot huset til foreldrene mine, at barna som går på fortauet ikke trekker seg unna, men heller kommer nærmere bilen min. De går nærmere veien og nistirrer inn på meg i det jeg kjører forbi. Da jeg kjørte fra moren min i dag, så kjørte jeg på en veldig smal vei. Det er fortau med stor plass, men fortsatt var det unge gutter som løp rundt midt i veien og kastet løv på hverandre. De så godt at det kom bil, men det var ikke sjans at de skulle flytte på seg eller gå opp på fortauet. For det første har de ingenting å gjøre midt i veien i en alder av 10 år, og de burde da i hvert fall skjønne at det lureste er å trekke opp på fortauet? Eller? 

Gode vaner er noe barn tar med seg hjemmefra. Tenker du over dette når du går ute med barnet ditt? Tenker du over det når du er hjemme med middagsbordet? Hvorfor forteller du ikke barnet ditt at biler er farlig? Ja, biler skal passe på og være forsiktige, men hvor mye kan bilisten egentlig gjøre hvis barnet ditt plutselig bestemmer seg for å løpe rett ut i veien? Ønsker du den telefonen? Ønsker du å høre "barnet ditt har blitt påkjørt"? Bilister har et stort ansvar, men det har du og. 


//bilde lånt fra tumblr

På parkeringsplassen på butikken, enten du skal inn eller ut, lærer du barnet ditt å passe seg for biler som skal rygge? Jeg regner med du kjører bil selv, og er fullt klar over både blindsoner og dårlig sikt. Skjønner du at en bilist som skal rygge ut ikke nødvendigvis ser sønnen din på 95cm som plutselig løper forbi rett bak bilen? Ikke fordi de ikke følger godt nok med, ikke fordi de ikke vil se gutten din, men rett og slett på grunn av blindsoner. 

Når barnet ditt skal ut å leke med vennene sine, husker du å informere dem om å være forsiktig i trafikken? Ikke leke i veien? Gjør du det når de skal gå hjem fra skolen? Eller til butikken? 
Når du går på tur med barnet ditt, ser du deg til begge sider før du krysser veien? Holder du deg alltid på fortauet? Tenker du over at det du gjør sammen med barnet ditt på tur, vil barnet gjøre når det er ute og går på egenhånd? Føler du deg 100% trygg når du tenker på at barnet ditt gjør det alene? Kanskje på kveldstid eller en vintermorgen når det fortsatt er mørkt?

Det finnes uendelig mange uforsiktige sjåfører der ute. Sjåfører som gjerne ikke legger merke til barnet ditt på siden av veien, som gjerne ikke tar hensyn, selv om de skal. Føler du deg trygg på at når barnet ditt går ved en trafikkert vei, så vet det hvordan det skal oppføre seg? At de skal passe på at bilen som kommer rundt hjørnet ser dem, og ikke gå ut i veien før de er sikker? 

Nå er vi i slutten av oktober, nesten i november. Det er høst og det er mørkt ute. Lærer du barnet ditt å bruke refleks? Bruker du refleks selv? Det er faktisk så godt som umulig å se en person som går lenger framme når det er mørkt ute. En person som kanskje skal over et overgangsfelt. Det blir enda vanskeligere hvis det regner. Føler du deg trygg om dette er barnet ditt? 

Barn i trafikken er utrolig skummelt. De vet ikke hvor farlig en bil kan være hvis du ikke forteller dem det. Hvis du ikke tar hensyn til det når dere er ute og går. Barnet ditt går ikke med refleks hvis du ikke ber han om det. Barnet ditt trenger deg til å veilede, til å vise hva som er rett og hva som er trygt. Lær barnet ditt trafikkvett, unngå den grusomme samtalen der noen sier "barnet ditt har blitt påkjørt". 

Vi har ingen å miste. Takk for at du er et godt forbilde og lærer barnet ditt hvordan å oppføre seg i trafikken. Takk for at du lærer barnet ditt å bruke refleks. Takk for at du bruker refleks selv. Refleks redder liv. 

Skikkelig dritt!

Jeg foreslo sånn halvveis for meg selv i et tidligere innlegg her at jeg skulle skrive litt om hvordan det føles å være gravid. Ikke noen tanker på at det kommer et barn eller at dette er for å øke familien og verden med et nytt menneske, men rett og slett kun selve graviditeten. Helt åpent, og helt ærlig.

Man får jo høre fra både den ene og den andre kanten at det er jo bare sååå koselig å være gravid! Å være gravid er vakkert, det er sjarmerende og alle gravide bare gløder! Instagrammere på alle kanter poster tilbakeblikk og snakker om hvordan de savner babymagen og svangerskapet.

Ja, å være gravid blir altså romantisert til de grader. Litt vel mye, om du spør meg. Jeg undrer meg grønn over hvordan folk som selv har opplevd en graviditet kan gå rundt og si ting som: "Du er så heldig som er gravid, jeg skulle gjerne gjort det igjen!"

Altså... hvorfor?

Sånn jeg opplever det, så er det bare slitsomt. De som mener at det er så utrolig fantastisk må ha hatt et totalt annet svangerskap enn meg i hvert fall! Ja, alle svangerskap er ulike, men jeg nekter å tro på at noen har det helt perfekt absolutt hele tiden! I så fall er det vanvittig urettferdig.

For det første så vokste jeg jo ut av alle klærne mine rimelig fort. En helt ny bukse jeg kjøpte meg i mai, passet ikke lenger i juni. Jeg har lagt på meg veldig mye i dette svangerskapet, og jeg misunner virkelig de som bare går opp 3-5 kilo! I begynnelsen ser man heller ikke noe særlig til denne her "vakre babymagen", så man ser egentlig bare litt ekstra lubben ut en stund. Det er jo alltid greit for selvtilliten.

Matlysten er totalt forandret, og jeg som var ordentlig kresen fra før har virkelig nådd nye "høyder". Det har begynt å komme seg litt nå, men de første 20 ukene (sånn omtrent) ble jeg kvalm av å spise kjøtt, spesielt biff.

La oss for all del ikke glemme cravings! Et kick så sterkt at man føler nesten at får man ikke akkurat denne ene tingen, akkurat nå!!! så dør man faktisk. Jeg har heldigvis ikke hatt denne følelsen så alt for mange ganger, men heller at guuud det hadde vært godt med dette nå, eller jeg har hatt en type mat i tankene hele dagen i flere dager. I det siste har dette for meg vært ristet brød med nugatti. Veldig mye nugatti. No shame.

Jeg får vel også nevne den nye super-nesen min. En luktesans av en helt ny verden! Det kunne jo for så vidt vært positivt, men når du skal lage mat eller plukke opp etter hunden... Ja, da er det ikke fullt så kjekt. I begynnelsen slet jeg litt med lukten fra pizzasausen på jobb, men det har heldigvis gått over. Nå er det svinekjøttet og bbq-sausen som er det verste. Alt blir veldig forsterket.

Utenom den nye super-luktesansen, så blør jeg mye neseblod. Jeg vet at det er helt normalt for et svangerskap, men det blir ikke gøyere av den grunn. Det skjer mye at jeg blir helt tett i nesen fordi blodet ikke renner ut, så tørker det og vipps, tett nese. Av og til like greit, med tanke på at jeg kjenner færre lukter på den måten!

Magen er også ganske øm. Ting som vanligvis hadde føltes som en liten dult mot magen kan plutselig bli skikkelig ubehagelig. Berøringer jeg ikke engang hadde lagt merke til før kan bli vonde. Å ligge på magen er uaktuelt, det går bare ikke. Det skader ikke ungen, men det er ikke noe godt for meg.

Jeg kan vel ramse side opp og side ned med alt som kunne vært bedre. Jeg vet at jeg ikke er alene om å føle det på denne måten, men jeg vet også at det ikke er noe som blir snakket om så mye.

Men! Så skal vi ikke kun se på det negative. Å være gravid er absolutt ikke en negativ ting. Det er vakkert og fint. Man lager et nytt liv, og man får en fin gave når svangerskapet er over.

Den følelsen av å kjenne liv for første gang, kjenne sparkene på utsiden. Det å kjenne hvordan hun turner og flytter på seg inni magen. Det er noe ved det altså. Å vite at ditt eget lille menneske ligger rett der inne, full i sprell. At hvert spark er et tegn på at hun har det bra.

Det er ganske utrolig det også, altså. Det er noe helt spesielt. På mange måter kunne jeg lett overlatt selve graviditeten til mannfolket, men samtidig er jeg glad for at jeg får oppleve det selv. Hvordan hun vokser og blir mer og mer aktiv. Det at hun reagerer når hun hører stemmen til Markus. Det er koselig.

Selv om man akkurat i øyeblikket føler seg som en hvalross, stor og tjukk og alt annet enn vakker! Så gir det en annen følelse å se tilbake på bilder fra tidligere i svangerskapet. Hvor liten magen egentlig var i forhold til hva man selv følte, og slik går det vel hele veien til slutten. Å se tilbake på bilder av utviklingen gjør faktisk litt at jeg føler meg mindre tjukk. Jeg skal jo tross alt fortsatt bli meget mye større. :-)

I tillegg så har jeg jo innsett hvor OK kropp jeg hadde før jeg ble gravid! Jeg var jo faktisk ikke tjukk i det hele tatt, det ser jeg nå. Det skal bli godt å komme tilbake til det, og faktisk få på meg de fine buksene og toppene mine igjen... Hahah.

Selv om det er slitsomt, selv om ryggen verker og nattesøvnen er kanskje halvparten så god og effektiv som den var før, så kan det være koselig å være gravid. I hvert fall på kveldstid når man slapper av på sofaen og ser magen gynge i takt med bevegelsene til baby.

Det betyr derimot ikke at jeg ikke gleder meg til det er over! Til å få kroppen min for meg selv igjen, til å spise spekemat...

Og selvfølgelig til å møte den lille.

På tide med jul!

Jeg har ikke ord for hvor mye jeg gleder meg til jul nå! Det er bare oktober fortsatt, men ååååå. Julen er den beste tiden i året, det er jo bare helt klart. Og i år har vi (endelig) egen leilighet å pynte! Jeg kommer nok til å tvinge Markus til å skaffe et juletre med en gang det er "innafor" og pynte det. Det er jo så koselig! Jeg har ikke sjans til å vente til lillejulaften, selv om det er den vanligste tradisjonen. Da blir det risengrynsgrøt til middag og nissefilmer på TV! Sånn er det bare med den saken. 

Vi var faktisk på Nille for omtrent to uker siden for å kjøpe inn fat og lignende, og da hadde de begynt i det små å få inn julepynt. Jeg fikk ikke lov å kjøpe noe da, for Markus mener det er "for tidlig", men jeg kunne godt begynt å pynte allerede, haha! Jeg hørte faktisk litt på julemusikk på jobb tidligere i dag... Men han jeg jobbet med var ikke heeelt der enda. 
Jaja, vi får vel ta Halloween først.


Alle bildene er lånt fra tumblr

Jeg gleder meg i hvert fall veldig. Julen kan bare komme! 

Hvem er jeg?

Ja! Hvem er jeg?
Jeg skrev jo et introduksjons-innlegg om meg selv med en gang jeg startet bloggen. Jeg innså jo senere at det stod ikke særlig mye informasjon om meg i det innlegget, og jeg følte selv at dere ikke fikk vite noe særlig om meg. Derfor tenkte jeg å skrive litt mer om meg selv, så kan dere få bli litt bedre kjent med meg. 

Okei, jeg skal prøve. Men jeg, som alle andre, synes spørsmålet om å "beskrive seg selv" er et vanskelig et. Hvor godt kjenner jeg egentlig meg selv? Haha. 
Ja, jeg er altså 20 år gammel. Jeg er født veldig tidlig på året, så det er ikke så alt for lenge til jeg fyller 21, bare sånn at den delen er dekket også. 
Jeg er født og oppvokst i Bergen, og har nylig offisielt blitt samboer med kjæresten min. Vi har en hund og venter en baby i februar. Det har blitt nevnt en del ganger allerede, så jeg gjetter at det ikke kom som en bombe. 
Jeg har ganske stor familie, med fem søsken og en haug med tantebarn. 
Jeg jobber fulltid på pizzabakeren, og jeg har jobbet der i rett over to år. Jeg går ikke på skole, og jeg kommer ikke til å gjøre det på en stund heller. 

Jeg har alltid vært utrolig glad i å skrive. Enn så klisjé det nå høres ut på en blogg mens jeg er gravid og så videre.... så har jeg alltid hatt lyst å bli forfatter. Helt siden jeg var åtte år gammel har det vært drømmen. Jeg ønsker dog å skrive noe annet enn en selvbiografi om hvor tøft jeg har hatt det tidligere i livet. Jeg må nok påstå at barndommen min har vært ganske normal, og jeg har ikke traumer eller "arr". 

Jeg er oppvokst med biltur og campingferier, noe jeg synes er helt fantastisk. Jeg vil virkelig oppdra mine barn med de samme opplevelsene. De fleste reiser vel til syden i sommerferier og lignende, men jeg hadde ikke byttet ut de feriene jeg selv har hatt med å dra til syden istedenfor. Jeg er veldig fornøyd med slik jeg har hatt det. 

Jeg er ikke spesielt glad i å reise. Jeg har vært i syden hele tre ganger, men må nok si at det beste med å reise til syden er å komme hjem igjen. Jeg føler meg alltid litt "fanget" av å bo på et hotell og være på den samme plassen hver dag i en uke. Og så uten bil! Jeg er ekstremt avhengig av bilen min, haha. 

Jeg begynner å gå tom for ting å skrive, så jeg kan jo kanskje bare nevne noen tilfeldige fakta om meg, da... 

  • Jeg er livredd (!!!) for slanger, nåler/sprøyter og hvaler. Alle reagerer på det. Men jeg har altså en intens frykt for hvaler. 
  • Jeg har tre tatoveringer, men jeg snakker kun om to, hehe. Den ene vil jeg påstå er en "syden-tabbe", men det var bare for gøy og for å ha et lite minne.
  • Jeg er naturlig blond, men farget håret brunt da jeg var kanskje 12 år gammel? Jeg har prøvd å bli blond igjen et par ganger, men det går (mildt sagt) aldri bra. 
  • Jeg er egentlig utrolig glad i å trene! Men jeg faller lett ut av rutinene mine og ender opp med å legge på meg cirka 10kg pluss/minus før jeg innser hva jeg holder på med. Etter jeg ble gravid har jeg vært på trening èn gang, og det må jeg unnskylde med at jeg har bare hatt energi til cirka en halv dag i forhold til før, og den energien bruker jeg til jobben min. Energinivået har heldigvis økt nå, og jeg føler meg mer som meg selv! Tid og motivasjon har jeg vel fortsatt ikke funnet igjen.... men jeg holder utkikk etter det.
  • Jeg er på jobb nesten hele tiden. Jeg har egentlig ikke noe liv utenom, og når jeg plutselig har en dag fri så vet jeg ikke helt hva jeg skal ta meg til. 

Jeg vet egentlig ikke helt hva mer jeg skal si om meg selv? Jeg tror dere vil få et bedre inntrykk og føle at dere blir bedre kjent med meg etterhvert, i andre innlegg. Personligheten min pleier å komme ganske godt fram i det meste jeg gjør, så jeg har troen på at den vil fortsette å komme fram i blogginnlegg! 

Dette er babyen min! Hun heter Zoe og er to år gammel, av rasen Kleinspitz. Hun er så bortskjemt at jeg ikke er helt sikker på om hun skjønner at hun faktisk er et dyr, eller om hun tror hun er bare et veldig lavt menneske... Hun er i hvert fall veldig god og snill, selv om hun er litt av en gneldrebikkje. 

Håper dere følte dere litt bedre kjent med meg nå! Jeg prøvde i hvert fall, haha... Huff. 
Ha en god kveld videre! 

Du skal vel ta abort?

Jeg har tenkt en stund på abort-press. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om det, da det er et "farlig" tema som fort blåser opp i en stor debatt. For å ha det på det klare så er jeg for retten til selvbestemt abort, og jeg synes kvinner skal få lov å bestemme selv om de vil bære fram et barn eller om de ikke føler de er klare for det helt enda. Eller generelt bare ikke vil ha barn.

Da jeg fant ut at jeg var gravid, så var jeg nærmere 20,5 år. Jeg hadde fast jobb, selv om jeg ikke har den beste eller mest stabile økonomien. Jeg var sammen med faren til barnet. Jeg hadde sertifikatet og jeg hadde bil, jeg hadde egen hund. På de aller fleste områder ble jeg beregnet som voksen. Betalte mine egne regninger, var myndig og hadde kontroll over mitt eget liv. På papiret var jeg voksen. Hva jeg følte meg som mentalt er en helt annen sak, derimot. Jeg var ute ofte, drakk en del. Jeg var vant til å kun ha meg selv å tenke på. Jeg hadde ikke sett for meg barn i framtiden min på mange år, og i hvert fall ikke nå. Jeg har ingen utdanning, herlighet, jeg har ikke en gang fullført videregående. Jeg jobbet konstant, og hvis jeg ikke jobbet så trente jeg eller var på byn. Jeg var alt annet enn forberedt på å bli mamma.

Abort var et valg for meg. Det var en mulighet. Jeg hadde flere ganger fortalt meg selv at dersom jeg skulle bli gravid nå, så ble det selvsagt abort. Det var ikke noe valg, det var bare sånn det skulle være. Jeg husker faktisk veldig godt en morgen jeg kom greit bakfull opp på kjøkkenet, og søsteren min satt der med datteren sin og mamma. Hun så på meg, flirte litt og så sa hun "hva, er du fyllasjuk eller?" Jeg nikket vel ja, og hun fortsatte med "du skulle hatt deg en sånn her!" og ga en god klem til niesen min. Jeg lo litt og svarte med at "nei du, jeg vil heller være fyllesyk!"

På denne tiden tror jeg at jeg allerede var gravid, men ikke visste om det. Det var i hvert fall ikke lenge før. Jeg så rett og slett ikke for meg at mammarollen var for meg, at det var noe jeg ville passe inn i.

Nøyaktig en uke før jeg tok en positiv test var jeg på restaurant med en av mine beste venninner. Som vanlig var et av temaene vi snakket om barn. Hvordan vi ikke ønsket oss barn, at vi fryktet å bli gravide og lignende. Bare én uke før. lite visste altså jeg!

Jeg innså etterhvert at mensen min var sen. Jeg pleide da aldri å være sen. En lørdags morgen før jeg skulle dra på jobb tok jeg en test. Litt nervøs var jeg vel, men jeg har tatt så mange tester tidligere som alle har blitt negative at jeg ikke forventet et annet resultat. Jeg hadde ingen symptomer (trodde jeg), og jeg tenkte at om jeg hadde vært gravid så hadde jeg fått en følelse av det på et vis. Kroppen hadde prøvd å fortelle meg om det.

Jeg hadde helt rett. Testen viste negativt. Jeg husker jeg sendte et bilde av den til kjæresten min og skrev teksten "Shit au, vi får vel prøve igjen!" Det var jo selvsagt ikke noe annet enn tull.

Jeg opplevde likevel mye stikking og strekking i bunnen av magen, og øverste del av underlivet. På tirsdagen da jeg dro på trening så fikk jeg bare ikke kroppen til å samarbeide. Jeg ble utrolig fort sliten, magemusklene ville ikke holde i det hele tatt og jeg måtte til slutt gi opp og dra hjem. Mamma mente at jeg virkelig burde ta en test til, så da dro vi og kjøpte en.

Jeg gjorde som man gjør med en test, og la den på disken for å vente. Mamma kom ut på badet og ventet på testen sammen med meg. "Se, den er negativ!" Sa jeg og pekte på testen som kun hadde én strek. "Ida, den der er ikke negativ." kom det fra mamma, og visst som hun sa dukket det opp en svak strek til...

Det var vel mildt sagt et slag i trynet, og noen tårer ble det. Mamma lo litt og sa at jeg måtte jo ikke grine! Men følelser tar litt overhånd i en sånn situasjon. Alt jeg kunne tenke var "hjelp..."

Jeg ante ikke hva jeg skulle tenke eller hva jeg skulle si, og jeg følte meg rett og slett ganske så bleik! Mamma sa jeg ikke måtte ta det så hardt, og at det fantes muligheter. Hun visste at jeg ikke var så god til å forholde meg til barn, og at hvis jeg ikke ville dette så gikk det an å avslutte det.

Etterhvert som jeg fortalte det til mine nærmeste var de ganske støttende, men det ble sagt ting jeg reagerte på. Jeg var i en veldig sårbar situasjon, mer sårbar enn jeg kan komme på å ha vært noen gang tidligere. Jeg hadde ikke fått tid til å prosessere den nye informasjonen enda og jeg hadde ikke hatt en ordentlig ansikt-til-ansikt samtale med kjæresten min, som er far til barnet.

"Du skal vel ta abort?"

Dette spørsmålet kom fra mer enn én person. "Jeg hadde ikke beholdt det om jeg var deg." "Du må jo ta abort? Hallo!"

Jeg har hørt mye tidligere om jenter som har blitt gravide og følt seg presset til å ta abort selv om de ikke ønsket det selv, og ikke så det som et alternativ, men det var yngre jenter. Jenter på 15, 16 og 17 år. Jenter som ikke var myndige, ikke hadde jobb, ikke hadde støtte fra barnefar. Jeg skal ærlig innrømme at jeg aldri så for meg at jeg kom til å få dette presset på meg. Jeg var jo 20 og et halvt. Jeg hadde barnefar der, jeg hadde jobb, jeg hadde bil. Jeg ble regnet som voksen.

Vi vurderte abort. Vi skal ikke legge skjul på at vi gjorde det, vi kan ikke lyve. Vi er unge og vi var ikke forberedt på å få et barn. Bli foreldre! Han og jeg, alene, med ansvaret for et annet menneske. Et lite, ekte, hjelpesløst menneske. Uten stabil økonomi, uten utdanning.

Jeg har nevnt flere ganger at jeg ikke ønsket meg barn. At jeg ikke så det for meg i framtiden min. Men tanken på abort når jeg visste at jeg hadde et voksende barn inni meg. Et hjerte som slo, celler som utviklet seg. Mitt barn! Vårt barn. Jeg fikk vondt i hjertet mitt. Vondt i magen. Tanken på å fjerne mitt eget barn gjorde meg kvalm. Det føltes virkelig ikke riktig. Det er lett å si på forhånd at "hvis dette skjer meg så gjør jeg selvsagt sånn og sånn!" Men det er absolutt ikke så enkelt, jeg skal være den første til å skrive under på det.

Jeg blir ofte spurt om graviditeten var planlagt, og jeg må faktisk innrømme at jeg blir litt lei meg av at jeg må svare nei. Nei, graviditeten var ikke planlagt. At jeg må innrømme at ja, abort var en mulighet. Jeg skulle veldig ønske at jeg stolt kunne svart ja! Ja, barnet mitt er planlagt. Men det må sies, at selv om mini ikke var planlagt, så er hun like velkommen for det. Vi valgte å beholde. Vi valgte å få henne. Hun kommer fortsatt til å være barnet mitt. Barnet vårt. Vi kommer fortsatt til å være uendelig glad i henne og gi henne alt vi kan i verden. Vi vil fortsatt lære henne de riktige veiene å gå, og hvor viktig det er å stå opp for seg selv og gjøre det man selv føler er rett.

Hvis jeg skulle hørt på hva "alle andre" mente, så kom nok ikke datteren vår til å se dagens lys en eller annen gang på nye året.

Jeg ser nå for meg barn i fremtiden min. Jeg kan se for meg mammarollen, selv om jeg ikke kan noe som helst om babyer og føler meg helt grønn! Og jeg håper med hele mitt hjerte at neste gang jeg tar en positiv graviditetstest, så blir det tårer av glede som triller nedover kinnet mitt.

Babyen vår er fortsatt ønsket, fortsatt velkommen, og fortsatt elsket. Vi gleder oss masse til å møte henne når hun endelig blir klar til å komme ut og hilse på oss, og vi håper at alle rundt oss gleder seg sammen med oss. Et nytt familiemedlem, et nytt liv. Vårt liv.

 

 

 

Helt krise

Hei og god kveld! 
For litt over en time siden kom jeg meg endelig hjem fra jobb, men må si det ikke var så kjekt som jeg hadde sett for meg. Min kjære Markus hadde lovet at han skulle begynne på middagen, som i dag ble tandoori. Han fikk den enkle oppgaven å kutte opp kylling og legge det i marinade, så skulle jeg gjøre resten da jeg kom hjem. Vel, man skulle jo TRO det var en enkel oppgave! I det jeg skulle tømme posene med saus opp i en kasserolle la jeg merke til at jeg hadde èn pose med saus, og èn pose med marinade? 
Markus hadde gjort den flotte feilen å lage marinade med en av hver! Det var jo kjempegøy. Og dette oppdaget jeg selvsagt etter at jeg hadde tømt 6dl med vann i kasserollen... Jeg hadde gledet meg til middag i hele dag på jobb, og så hadde han klart å "ødelegge" det... Jeg fikk ordnet det så godt som mulig, og det ble i det minste spiselig til slutt. Litt sterkt, og litt tynn saus, men det var spiselig. 

Nå sitter vi bare i sofaen og ser på Modern Family, så jeg tenkte at jeg like så godt kunne komme med en oppdatering. Lurer på om det er flere som har like flinke mannfolk som jeg har, når det kommer til matlaging. Han slutter faktisk aldri å overraske meg. (Dessverre ikke alltid på den positive måten.)

Han er i det minste snill og pen å se på! Hahah. 

Vi sliter forresten litt med å finne ut hva vi kan kle oss opp som på Halloween! Vi arrangerer et lite vors hjemme hos oss selv, men vi har ikke planlagt kostymer. Vi har heller ikke bestemt om vi skal ha matchende kostymer eller hver for oss. Spørs vel om vi kommer på en god idè. 
Hva pleier folk å kle seg ut som? Og er det noen som har noen gode forslag til oss? 

Ny uke

Mandag og ny uke, nå igjen. 
Det var ikke enkelt å komme seg ut av sengen i dag, når den er så varm og god, og været utenfor er det absolutt motsatte. Opp måtte jeg uansett, og tok med meg hunden ut for en liten luftetur. 

Å gå en tur i frisk luft åpner så godt opp i hodet når man er litt sliten og sløv. Det må være den beste måten å våkne opp på. Det er nesten synd at å gå tur ofte er det siste man vil når man er trøtt og døsig! Da hjelper det å ha hund, for da må man ut hvert fall en liten runde uansett.

Og så gleder jeg meg sånn over at det har blitt høst igjen! Høst og vår er kanskje de beste årstiden etter min mening. Det er så koselig å se forandringene ute. Jeg tok som vanlig ikke med meg kameraet mitt. Jeg vurderte det, men det er så tungt å drasse på. Jeg skal begynne å bruke det veldig snart, jeg lover, haha! 

Jeg tenkte jeg bare skulle komme med en liten oppdatering her før jeg skal løpe på jobb. Det blir nok ikke mye interessant å høre fra meg i dag, med mindre jeg finner et morsomt tema og skrive litt om når jeg kommer meg hjem i kveld. 

Ha en super start på den nye uken alle sammen! 

20 år og gravid

I 2017 er det vel mange som vil påstå at det å bli ung mor ikke er særlig spesielt lenger. Spesielt hvis man har blitt så "gammel" som 20 år. Det er mange rundt meg på min alder som har barn på både ett og to år, til og med fire. Folk snur seg kanskje mer på gaten etter en jente på 16 med tydelig gravidmage. 

Da jeg var 16 år var jeg på ingen måte klar til å bli mor. Jeg var ung og dum, selv om jeg trodde at jeg var smart, erfaren og selvstendig. Jeg var ikke noe mer klar da jeg var 17 eller 18, og jeg husker at da jeg fylte 19 tenkte jeg: "herregud. Søsteren min ble gravid da hun var like gammel som jeg er nå. Tenk å få barn så ung!" 
Det skulle ikke mer enn et og et halvt år til før testen viste to streker for meg også. 

En positiv test skremte livet av meg. Jeg er jo bare 20 år! Eldre enn 16, men fortsatt ung. Jeg har ikke utdanning, jeg har ikke stabil økonomi, og forholdet til kjæresten min var ganske skjørt. 

Jeg ønsket meg ikke barn. Jeg har ikke sett for meg barn i framtiden min på flere år, mest sannsynlig fordi jeg har vært deprimert og så vidt klart å ta vare på meg selv. Jeg hadde så vidt begynt å se det for meg igjen etter å ha vært sammen med Markus en stund. Å finne ut at jeg var gravid var det skumleste som hadde skjedd meg på lenge. 
De første tre ukene etter at testen viste positiv var de verste. Det var mye fram og tilbake mellom meg og kjæresten min. Skulle vi beholde? Skulle vi ta abort? Hva var lurest? Hva føltes riktig for nettopp oss? Det var mildt sagt en emosjonell berg-og-dal-bane, og det var absolutt ikke et enkelt valg. 

Vi bestemte oss til slutt for at vi ville beholde. Markus har alltid vært glad i barn, og ønsket seg det i framtiden. Selv om han også syntes det var utrolig skummelt, og mye tidligere enn han hadde sett for seg, så var det å beholde som var det rette valget for oss. 

At vi har valgt dette selv, gjør det ikke mindre skummelt. Vi er fortsatt veldig unge, og nå skal vi få et barn. Det er fortsatt mye vi ikke har opplevd. Men samtidig, så får vi flere år sammen med barnet vårt enn vi hadde fått om dette skjedde seks år fram i tid. Det er fortsatt spennende, og vi gleder oss til å møte den lille i magen. 

Magen vokser litt og litt hver dag, sammen med lille. Når jeg ser tilbake på disse bildene må jeg le litt av meg selv, jeg trodde jeg var såå stor og at babymagen var kommet fram. Jeg ser jo nå at jeg har vokst mye, og det føles litt uvirkelig at jeg skal bli enda større enn jeg er nå! Jeg la på meg veldig mye veldig fort i svangerskapet, og jeg har ikke sluttet enda. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så tjukk. Denne gangen er det heldigvis fordi jeg har et barn som vokser i magen, og ikke kun fordi jeg elsker sjokolade og ikke orker å bevege meg.



Å få et barn er spennende og skummelt på samme tid, og akkurat den følelsen er nok den samme uansett hvor gammel man er, og om baby var planlagt eller en overraskelse. 

Jeg kjenner uansett at jeg er glad for at jeg har tatt såpass mange bilder av magen, og kan sammenligne og følge med på utviklingen etterhvert som tiden går. Jeg håper også at det at jeg har startet denne bloggen vil oppmuntre meg til å ta enda flere bilder, så jeg har mye å se tilbake på når baby er født og blir eldre! 

Termin er den 7.februar 2018, men jeg håper hun kommer enten litt før eller litt etter (aller helst før!) Termindato er nemlig bursdagen til kusinen, haha!

Et nytt familiemedlem

Heisann! 

Nå har vi nylig kommet hjem igjen fra et besøk. Vi har vært og sett på valper! Skikkelig hjerteknusere, og det var så trist å ikke bare kunne ta de med seg hjem med en gang. Vi har snakket litt om å få oss en hund til, men vi er ikke helt sikre. En venninne av moren min er oppdretter, og har nylig fått noen uplanlagte valper. Så der har vi vært i dag. 

Ååå, de er så utrolig søte. Jeg må innrømme at det er tilnærmet umulig å få gode bilder av små valper som vil utforske verden, i tillegg til å ha fem-seks andre hunder løpende rundt som skal leke med dem og passe på. Vi har derimot funnet oss en favoritt, og han fikk i dag kallenavnet Mike Tyson da han så mye tjukkere og sterkere ut enn de andre tre. 

Her er lille Mike Tyson.

Det er litt morsomt, da jeg begynte å nevne at kanskje vi burde få oss en hund til så kom det et stramt "nei." fra Markus, men nå går han og kaller det for "vår hund". Helt utrolig hvor de kan smelte over noe så lite, haha! 

Så utenom den vi har lagt vår elsk på, har hun tre andre valper som trenger et nytt hjem. Det er en søt blanding mellom Kleinspitz og chihuahua, og alle hundene har fantastisk lynne. De er friske, flotte valper, og hun selger de utrolig billig! Hvis du eller noen du kjenner ønsker en ny kompis i familien så er det bare å ta kontakt, for både mer informasjon og flere bilder! 

Askeladden

God morgen. 
Jeg merker at daglige oppdateringer ikke kommer til å bli min sterkeste side, haha. Det er sjeldent jeg har så mye å gjøre som jeg har hatt denne helgen, og fortsatt har i dag. 

I går var jeg på kino sammen med søsteren min og ungene hennes. De bor ganske langt unna, så det var kjekt at de kom på besøk for å se den nye leiligheten vår og tilbringe litt tid sammen. Vi dro på kino og så Askeladden - I Dovregubbens hall. Jeg ble litt overrasket over at dette skal være en barnefilm, det må jeg bare si. Personlig syntes jeg at denne filmen var skumlere enn den superkjente IT. Den var også morsom, og man kjente godt igjen eventyret! Veldig bra film, og jeg anbefaler den virkelig videre. (Kanskje ikke til de aller minste!)

I dag er jeg også 24 fullgåtte uker på vei! Bare 16 uker igjen. Jeg tenkte også på å skrive et innlegg om hvordan det føles å være gravid, og hva som er litt "tabu" å snakke om rundt akkurat dette. Er det noe du lurer på angående å være gravid? 

 

Foreløpig er alle bildene jeg har postet tatt med min kjære iPhone. Jeg har et speilreflekskamera, og jeg skal begynne å bruke det veldig snart. Det er bare mye mer arbeid å drasse med seg, så da er det lettest å ta bilder med telefonen. 

Straks skal vi på besøk og se på valper, en venninne av moren min har fått valper som hun selger unna for 5000kr. Jeg kommer til å poste bilder og mer informasjon om valpene senere, både fordi de er utrolig søte, og i tilfelle noen ønsker seg en liten en! 

Ha en fin dag, så snakkes vi (forhåpentligvis) senere!

Endelig helg

Hei! 

Det ble en litt vel sen oppdatering i dag, men jeg fikk plutselig så mye å gjøre på. Egentlig skulle jeg på jobb i dag, men så var det en kollega som ville ta vakten min. Er vel få som klager på litt tidligere helg kanskje, men jeg pleier ofte å gå på veggene når jeg ikke er på jobb. Jeg har ikke så mye til liv utenom, spesielt når samboeren min er på jobb selv. Jeg slapp derimot å være alene i dag! Heldigvis. 

Etter å ha kjørt samboeren på jobb og vært en tur innom dyrebutikken, fikk jeg besøk av mine to beste venninner. Det er sjeldent alle har tid på samme dag, det må understrekes. 

Snille Marie fikk endelig fart på meg, og var supergrei og hjalp meg med å farge håret mitt. Jeg har gått rundt med klovneparykk litt vel lenge nå. 

  

Virkelig nydelig hår, det må jeg bare si selv altså. Det hadde trengt seg en god stuss også, men det får bli en annen dag. En jente må få manne seg opp til sånt. 

Litt senere dukket også Lillian og Beathe opp, og vi hadde en kjekk kveld med taco og mas, sånn som jenter gjør. 
Jeg skal ikke påstå at dagen har vært sinnsykt interessant, men for meg som ikke har tid til å tilbringe kvelden med venninner så ofte så var det veldig kjekt. 

(Ja, jeg innser hvor trøtt og ustelt jeg ser ut på dette bildet. Men se hvor fint det var av Marie??) 

Jeg skal gjøre mitt beste for at bloggen min ikke blir en av de typiske,  utrolig kjedelige "dette-har-jeg-gjort-idag"-bloggene, men i kveld (natt) var det det eneste jeg hadde å komme med. Dagen min blir vel noen lunde lik i morgen. Helgen er egentlig, for første gang på lenge, ordentlig fullbooket. 

Jeg har også sett at mitt lille introduksjonsinnlegg var veldig tynt og mangler en hel del informasjon om meg, så jeg tenker å komme med et bedre innlegg om det også. Kanskje i morgen, hvis tiden tillater det. Enn så lenge håper jeg dere har det like fint som meg! 

En introduksjon

Hei og velkommen til min nye blogg!
Jeg har ikke blogget på flere år, og hadde vel egentlig aldri tenkt å begynne igjen, men jeg innså at jeg virkelig savnet å skrive, og trengte et nytt tidsfordriv i livet mitt. Planen er at bloggen skal fungere mest som en slags dagbok for meg selv, og at jeg kan se tilbake på ting senere.

Jeg får vel begynne med å introdusere meg selv. Mitt navn er Ida Marie, jeg er 20 år gammel og jeg er født og oppvokst i Bergen. Jeg har samboer og hund, og jeg skal få en baby i februar 2018. Føler meg litt som en vandrende stereotype med tanke på at jeg starter blogg mens jeg er gravid. Jeg har tenkt tanken på å starte opp en stund, men har ikke helt funnet motet. Det er vel ikke en hemmelighet at å blogge er noe som blir sett mye ned på for tiden. Jeg har derimot bestemt meg for at det skal gå fint, og at jeg gjør dette for min egen del. Hvis folk vil gjøre narr av meg for det, så får de vel bare gjøre narr. 

Hva bloggen kommer til å handle om har jeg ikke helt funnet ut. Jeg kommer vel til å gjøre som alle andre, og skrive om det som faller meg inn. 

(På dette bildet var jeg nesten 21 uker på vei, og nå er jeg straks 24.)

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017
hits